«Han talte til oss på veien»
De visste ikke at han, som de tenkte så sterkt på og samtalte så sørgmodig om, var i følge med dem. For de kjente ham ikke igjen da og likevel kjente de noe som de etterpå uttrykte slik: «Brant ikke hjerte i oss da han talte til oss på veien og opplot Skriftene for oss?»
Av: Axel Remme, tidligere generalsekretær i Den indre Sjømannsmisjon
Ofte har Jesus talt til oss på vår vei.
Uten at vi hadde bedt spesielt om hans nærvær, var han der og talte. Med ord fra Skriften, som han gjorde så levende. Plutselig ble det nytt lys over profetier eller skriftsted. De åpnet seg, og vi kunne se sannheter om ham tydeligere. For «han talte til oss».
Dette var også min erfaring allerede som barn. Derfor blir det jeg skriver her også preget av det personlige vitnesbyrd. Noe om hvordan jeg fornemmet det allerede i barneårene. Først som en erfaring av godhet i ensomhet. Som når jeg ofte gikk langt av sted i fjellet for å hente hjem kyrene om kvelden, eller for å se etter sauene med sine lam. Og ikke minst ved mine mange fisketurer på sjøen. I skjønnheten av og gleden over naturen, hadde jeg ofte aning av Guds godhet. Jeg skjønte det nok ikke, men jeg hadde en kjensle av det og er ikke i tvil om at han talte på denne måten til meg på min vei i barndommen.
Det hendte jeg satt på andre siden av rokken og trødde den, for å hjelpe mor når hun hadde mye garn å spinne eller tvinne. Da husker jeg hun ofte sang: «Mot syndere strekker den seg, den hånd som ble såret for meg», i det hun rutinert dro ut ulltråden til høyre. På det viset ble det en real preken om ham som strekker seg til oss med sin hjelp og frelse. Sangen og håndbevegelsene ble som en påminnelse om noe mer enn det arbeid vi holdt på med.
Det ble en velsignelse lagt i mitt hjerte og et umistelig kjært minne. Med visshet kan jeg synge: «Jeg så ham som barn med det solrike øye i regnbuens glans på de hjemlige høye; Han kysset mitt kinn, og vi lekte med stjerne, mens korset stod skjult mellom løv i det fjerne». Vilhelm Birkedal 1858
Men også i ungdoms år talte han til meg på min vei. Der jeg satt i det velfylte bedehus og hørte vekkelsens ord. Ved menneskers tale og vitnesbyrd, opplot Herren Skriftene også for meg, slik at Ordet om synd og nåde ble hørt og tatt imot, allerede som tenåring. Det ble anger og bønn, frelses-opplevelse og lovsang.
På forunderlig vis talte han når de viktige valg skulle skje. Det var ofte min opplevelse som ungdom. Etter yrkesskolen for tømrere, hadde jeg mine første arbeidsår i faget. Veldig interessert som jeg var i bygningstegning, holdt jeg på med fagtegning for tømrere. Men ved siden av tegnebrettet lå Bibelen. Den uroet og påminnet stadig om noe annet. Det ble forandring med mine planer - og oppbrudd. Jeg havnet på Indremisjonsselskapets bibelskole i Oslo og ble der i fem semestre. Stadig opplevde jeg det personlig gjennom denne tiden: «Han talte til oss på veien».
Når Jesus taler, åpner han både Skriften og hjertet.
Slik det skjedde med disse to – på vei til Emmaus. Han begynte med irettesettelse og veiledning. De var «uforstandige» «og trege i hjertet til å tro alt det profetene har talt!», innledet Jesus. Dermed vises, at de nå behøvde et alvorlig varsku mot det å ikke reagere raskt og positivt med hjertets tilslutning til det profetiske ord. Han talte om å «tro alt det profetene har talt». Her ser vi Herrens forventning til oss, når vi leser eller hører hans ord. Han gir oss ikke bare en forsiktig formaning, men et ordentlig puff. Det er trykk og kraft i hans råd til oss når vi er «trege i hjerte til å tro».
- Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?, sa han og forkynte «fra Moses og fra alle profetene og forklare for dem i alle Skriftene». Med andre ord: Det som skjedde, var profetert og måtte» skje. Ikke noe feiltakelse eller unødvendig.
Hvilken tale på veien! Mektig, vidunderlig og omfattende. Hvor begunstiget de var som hørte slik Skrift-utleggelse ved den oppstandnes nærvær og tale. Han påviste hvordan profetiene om Messias i den lange tids-bolken fra Moses til døperen, hadde vært. I de ulike tider og ved forskjellige personer, var det talt om hans komme, hans gjerning, lidelse, død og oppstandelse.
Hans tale var grundig og fyldig.
Det står at han «forklarte for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham». Så når vi tar frem profetier om Jesus Kristus, hører vi noe av de samme ord som disse fikk lytte til. Jesus viste med dette hvor nødvendig det er å kjenne til budskapet, se helheten og sammenhengen. Og bruke Skriftens egne ord og beretninger for å forklare og bekrefte. Også slik er han det rette forbilde. De fikk både åpnet Skriftene og hjertene!
Når vi tar frem profetier om Jesus Kristus, hører vi noe av de samme ord som disse fikk lytte til.
Han begynte fra Moses hvor en av profetiene om ham, lød slik: «En profet av din midte, av dine brødre, likesom meg, skal Herren din Gud reise opp for deg. På ham skal dere høre». 5 Mos 18,15
Det samme lød fra himmelen ved Jesu dåp og da han ble forklaret på fjellet. «Hør ham!» Dette refererte også apostelen Peter til i en av sine mektige taler om Jesus i Jerusalem. Apgj 3,22
Til profetiene om hvordan Jesus måtte lide, hører Salme 22. Her beskrives gudsforlattheten som han måtte igjennom. Bokstavelig oppfylte han salmen ved å bruke av dens ord på korset og det som skjedde der: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Her avsløres Jesu dype sjelenød og smerte: «Langt borte fra min frelse er min klages ord».
Vi kan være viss om at Jesus også viste til Jesaja-profetien, som så tydelig fremstiller at Kristus led stedfortredende for alle: «Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann». «Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg og våre piner har han båret.» - «Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, …» Jesaja 53
Når Jesus taler, åpner han Skriftene for oss.
Da skjer også dette vidunderlige, som for disse to: Han gir seg til kjenne. Og vi får en sterk opplevelse av Guds nærvær. Derfor sa de oppglødet: «Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss?»
Merk deg: Det var Jesus som kom, som talte, åpnet Skriftene, ga glød og glede! Og satte ny fart i vitnegjerningen! La oss heller ikke glemme det som først skjedde. «Emmausvandrerne» talte «med hverandre om alt dette som var skjedd. Og det skjedde mens de samtalte og drøftet dette, kom Jesus selv nær til dem og slo følge med dem».
Får vi her et tydelig ymt, om å gi den åndelige samtalen bedre rom hos oss? Eller, får Jesus være nok tema for det vi snakker om? Det var opptakten til at han talte til dem på veien! Og vi har erfart det: Han var der selv, etter sitt løfte, «midt iblant», når vi var samlet i Jesu navn og hørte Ordet (eller samtalte) om det.