Et vink fra Herren om heltidstjeneste

Mons Olsen fra Austevoll ble kalt til «sømandsemissær» i Den indre Sjømannsmisjon i 1881. I boka «Til havets folk med gledesbud» av Kjell Hagen (1980), er Olsen beskrevet som et overskuddsmenneske, en åndelig banebryter for arbeidet blant fiskerne og organisator av Den indre Sjømannsmisjon.  Han ble selveste «fiskerbispen».

AV: Ingrid Helland - FOTO: DISM arkiv

“FISKERBISPEN”: Mons Olsen.

Ut fra omtalen av «fiskerbispen» i nevnte bok over, har vi laget et fiktivt intervju med Mons Olsen, som vi tar med i forbindelse med at DISM har rundet 145 år:

Det ble sagt at med deg kom en Terje Vigen-skikkelse inn i den norske emissærstand. Har du en formening om det?
- Jeg liker hard seilas, og lar nok aldri en sjanse gå fra meg til å komme fort fram. Helt fra barnsben av har jeg hatt dette i meg, så det er nok grunnen til sammenligningen med Terje Vigen, men det stopper der.

Yrkeserfaring før du begynte i DISM?
- I ni år fôr jeg som jakteskipper langs kysten, men så forliste jeg.
Jeg tror forliset var et vink fra Herren om at jeg skulle inn i heltidstjeneste for Ham. Derfor sluttet jeg som jakteskipper og begynte som omreisende predikant i Den indre Sjømannsmisjon.

Har bakgrunnen som jakteskipper hatt betydning for forkynnergjerningen?
- Det har kommet til stor nytte i det evangeliske arbeidet. Jeg blir møtt med respekt og lyttet til, da jeg har erfart sjømannslivet på både godt og vondt.  Alle slags tilhørere kommer på møtene, fra enkle fiskerkoner til de mest fornemme i samfunnet.

Anskaffelse av forsamlingshus engasjerte deg…?
- Hus-spørsmålet engasjerte meg meget. Enhver kan forstå at det ikke alltid var så søtt å sitte i gneldrende frost, med storm og snekave på et bryggeloft, der vinden hylte og pep i hver eneste rift. Ofte måtte forsamlingen oppløses før møtet var slutt. Heldigvis, og til stor glede for både meg og andre, løste problemet seg etter hvert i Lofoten. I begynnelsen av 1890-årene hadde vi forsamlingshus i de fleste av de vestlige værene. I enkelte vær ble bedehusene bygd av fiskerne selv. Dessuten hadde man kirkene, men de var lukket for lekfolk i de første årene av Den indre Sjømannsmisjons historie.

Og likevel gikk du på talerstolen i Reine kapell i Lofoten?
- Ja, det stemmer. Det var i 1891, og gikk ikke helt upåaktet hen. I etterkant fikk Centralkomitéen en mild biskoppelig refselse med anmodning om å holde seg etter resolusjonens regler.

Du hadde også en idé om anskaffelse av møtetelt?
- Jeg ble faktisk inspirert av sjappvertenes telt, og skrev til ledelsen i misjonen med bønn om å anskaffe telt man kunne føre med seg fra sted til sted. En velstående venn av meg lovte å yte sitt bidrag, og i 1896 gav foreningen i Kristiansund penger til telt.

Ble det en suksess?
- Både ja og nei. Vi var tre emissærer som innviet møteteltet i Bodø.  Det var storm da teltet ble reist. Vi fikk det likevel opp, så tigget vi brød, kaffe og sukker og holdt gratisfest for fiskere, sjøfolk og Bodø-venner.  Jeg husker at jeg talte om «Guds paulun (bolig) som er hos menneskene», og teltet fikk omgående navnet «Tabernaklet». Andre ganger, da fiskerne sto tett i tett inne i teltet og hadde det lunt og godt mens det stormet og regnet utenfor, kunne stormen bli så kraftig at vi plutselig befant oss på friluftsmøte.

Og da ble et «blivende sted» mer og mer påtrengende?
- Også det første tabernaklet i Skriften var jo kun ment som en overgang til tempelet.
I 1897 ble Tromsø Sømands- og Fiskerhjem innviet. For meg var dette en stor dag. Denne heimen fikk virkelig betydning for fiskere og sjømenn, både sosialt og åndelig. For å få ledelsen i misjonen til å forstå hvor viktig det var å bygge flere fiskerhjem i Lofoten, dristet jeg meg til å sammenligne fiskerhjemmene med «søkkenoten». Den tar fisken som ikke går på redskaper, og derfor inderlig hatet og forbudt å bruke i Lofoten. På samme måte er fiskarheimen en slik søkkenot, der man kan fiske dem som ikke ellers vil la seg fiske.

Du kjempet også med å få slutt på den ulovlige omsetningen av drikkevarer i fiskeværene i Lofoten?
- Smughandelen var et samfunnsonde, en kreftskade som hadde satt seg så fast at det var vanskelig å få den utryddet. Jeg sloss av all min kraft mot denne vederstyggelighet.

 ————

På tross av at Mons Olsen kjente seg syk og nedfor på slutten, ville han fullføre planlagt reiserute, og dro derfor som bestemt til et kretsmøte i Trøndelag.
I kapellet på Rakvåg holdt han sin siste tale. Han talte om Livets Ord. En tale som levde lenge i minnet hos tilhørerne. 

Ved hjemkomsten tok datteren imot ham på Sukkerhusbryggen i Bergen.
- No har eg gjort mi siste reis, sa Mons Olsen.
Og slik ble det. Etter syv ukers sykeleie døde han den 24. august 1911.

 Kilde: Til havets folk med gledesbud - ved Kjell Hagen
Luther Forlag i samarbeid med Den indre sjømannsmisjon

Artikkelen ble første gang publisert i Trygg Havn nr 1/2020, til 140 års jubileet til misjonen.